HVORFOR ER VI IKKE ORDENTLIG FORBANNA?
Du vil nok egentlig ønske at det du skal få lese nå er løgn. At det ikke er sant. At det i det minste er en grådig overdrivelse eller en konspirasjonsteori. Men det er det ikke, uansett hvor absurd det faktisk høres ut. Og egentlig så vet du det nok innerst inne:

I en verden der vi forbruker 70 prosent mer ressurser enn planeten klarer å regenerere, planlegger store selskaper og merkevarer helt kynisk at produktene vi kjøper skal gå i stykker eller bli utdatert lenge før det er nødvendig. Det har til og med et navn: “Planned obsolescence" eller planlagt foreldelse på norsk. Planlagt produktdød er kanskje enda mer beskrivende.

Det er altså ikke tilfeldig at printeren din plutselig stopper opp. At batterikapasiteten på mobilen din faller som en stein. At stolen du kjøpte for fem år siden plutselig begynner å knirke. Eller at den fine anorakken plutselig føles litt utdatert ut i snitt og farge. Det er en del av den store planen. En plan som gjennom de siste 100 årene har blitt raffinert og foredlet til det som er grunnprinsippet i varehandelen i dag: Få folk til å kjøpe flere nye ting, stadig oftere.

For å få til dette kan ikke produkter vare for lenge. For nøyaktig 100 år siden satt derfor store produsenter av lyspærer seg sammen og laget en helt utrolig kynisk plan, også kalt “The Lighbulb conspiracy” i en prisbelønnet dokumentar fra 2010.

For dette er ikke en konspirasjonsteori, det er en ekte konspirasjon.

Beviset finner du på en brannstasjon i Livermore Chicago. Der henger the Centennial Lightbulb. En lyspære som har brent siden 1901 uten stopp. I dag er den verdensberømt, og blir streamet live på nett. Faktisk har allerede tre web-kameraer avgått med produktdøden under streamingene. De var ikke laget for å leve like lenge.

Men hvordan kan dette ha seg tenker du kanskje? Lyspærer har da begrenset levetid. Ja, i dag har de det. Men sånn var det ikke for hundre år siden, da levde de veldig lenge. Og derfor samlet en gruppe alvorlige menn fra de største lyspæreprodusentene seg i Geneve, og ble enige om at dette måtte det bli en slutt på. Nå skulle ingen lyspære vare lenger enn 1000 timer, da ville alle tjene mer penger. Phoebus-kartellet heter gruppen selskaper som står bak konspirasjonen og er for mange den symbolske fødselen på bruk-og kast samfunnet.

Senere har alle andre bransjer raffinert og foredlet tankegangen både ved planlagt produktdød, og ved å bruke milliarder av kroner på avansert salgspsykologi og smarte kampanjer som gjør at vi faktisk tror at vi trenger nye ting hele tiden.

Forbanna? Vi og. Hva om vi forsøkte å snu 100 års etablert praksis på hodet og få til det motsatte?

Vi er ganske overbevist om at de kuleste folka i framtiden ikke er de som kjøper seg nye ting helt tiden, men de som går motsatt vei. De som reparerer. De som tar vare på. De som kjøper ting som koster mer, fordi de er laget for å brukes lenge.

De folka er våre folk. De som ikke ser på en sti i fjellet eller en strand ved havet som en catwalk. De som trives bedre med skistaver enn selfiestenger. De som jakter fine opplevelser, i stedet for falske bekreftelser. De som vil kjøpe mindre og leke mer.

Vi tror disse folka er fremtidens forbilder, og nettopp derfor tør vi også å bygge en forretningsmodell som går rett i strupen på hele grunnprinsippet i varehandelen i dag - rett i strupen på 100 års etablert galskap:

Klærne våre kommer til å se like ut år etter år. Vi skal ikke designe nye modeller hele tiden og friste deg med at det nye er bedre enn det gamle, men designe produkter som er tidløse. Det finnes for øvrig et annet fint ord for det: Klassikere.

Kompromissløs produktutvikling: Vi skal tenke varighet på hvert eneste plagg. Vi skal tilrettelegge for at klærne er lette å reparere, forsterke områder som er spesielt utsatte for slitasje og styre unna detaljer som er unødvendige og som gjør at plaggene blir svake.

Vi kommer til å hjelpe til med reparasjon og vedlikehold. Både fordi vi tar ansvar for de produktene vi produserer etter de er solgt, men også fordi vi ønsker å spre kunnskap slik at det blir den nye normalen.

Vi kommer til å ha høyere priser enn andre. Vi fatter ikke at det er rettferdig å gi slavelønn til de som produserer klærne våre og ikke ta alle mulige miljøaspekter i produksjon på alvor. Og hvis vi får til det vi prøver på bør egentlig klærne på sikt koste mindre. Fordi de har en kvalitet som gjør at du ønsker å bruke produktet mye lengre.

Og vi skal fortsette å snakke høyt om hva vi vil og hvor vi skal. Fordi noen er nødt til å tørre å gå foran og snakke om tabuer i næringslivet og klesindustrien. Fordi noen er nødt til å være en veiviser ut av det uføret vi har satt oss selv i, og si det rett ut: Vi må kjøpe færre produkter og finne måter selskaper kan tjene penger på å få ned forbruket.

Vi har en lang tur foran oss. Det blir helt sikkert bratt og ulendt underveis. Men det kommer også til å bli veldig moro.

Så bli med da vel!