I fjor høst ble vi enige om at vi skulle ansette tre nye personer i selskapet. Som leder er det mitt ansvar å gjennomføre rekrutteringene. Seks måneder senere har jeg fortsatt ikke skrevet kontrakt med en eneste en, og jeg føler vel egentlig at jeg har feilet stort i jobben min. Eller har jeg?

La meg umiddelbart påpeke et stort paradoks i arbeidslivet.
En fantastisk organisasjon kan ikke bli fantastisk uten menneskene som arbeider der. En god plan er verdiløs hvis teamet ikke fungerer. Hvis du en dag blir leder vil en av arbeidsoppgavene være å rekruttere et team. Paradokset er at det med stor sannsynlighet ikke er noen som forteller deg hvordan du skal rekruttere dette teamet. Det skal bare skje. Med andre ord; den viktigste jobben du skal gjøre, kommer uten beskrivelse.

Det er fanden meg rart. Og det er fanden meg synd. For jeg må innrømme at jeg synes det er veldig, veldig vanskelig. Og fordi jeg har ansatt en del mennesker de siste årene vet jeg både effekten av en feilansettelse og magien som skjer når man treffer. Oppskriften er derfor at jeg skal være sikker før jeg slår til!

Men finner jeg noen da? Det speiler vel fort bare ensomheten til en sær, gammel ungkar som aldri får bestemt seg? Eller?

I vinter har jeg sett alt som er av TED-talks og lest meg opp på temaet. Det har tydeligvis ikke funket. De samme spørsmålene ruller i hodet.

En ting er sikkert; dette selskapet skal bli stort og vi skal ansette mange mennesker. Det betyr at jeg må få sort belte i rekruttering asap. Eller vent, kanskje det er bedre at vi rekrutterer noen til å gjøre rekruttering?

Ahhh!&%?
For mange spørsmål!

Nå skal det sies at vi snakker med noen eksepsjonelt flinke og riktige mennesker om dagen. Snart er vi flere rundt leirbålet!

Kanskje tålmodigheten har lønt seg?

Hilsen Jo

P.S. Vi leter fortsatt i jungelen etter en butikkansvarlig.