02.11.2023

Hei, Marita her 👋

Etter fire år i tekstilbransjen med tusenvis av samtaler med produsentene våre rundt om i Europa, trodde jeg at jeg forsto mye av klesproduksjon. Der tok jeg feil.

Ta for eksempel ullfleecejakka vår. I et naivt øyeblikk har jeg sett for meg at den nærmest spyttes ferdig ut av en robot. For et par uker siden dro jeg for første gang til vår leverandør, Utenos, i Litauen for å se produksjonen med egne øyne. De har absolutt maskiner som kan gjøre deler av produksjonen, men først og fremst ble jeg veldig overasket over hvilket håndverk tekstil faktisk er. Trykk av logo, merking på materiale hvor ulike deler skal sys, alt av sømmer, festing av hangtags, stryking og pakking. Alt gjøres av et menneske. Det står et menneske og knyter fast merkelappen som vi som forbrukere bare klipper av og kaster i søpla i løpet av sekunder. Det står et annet menneske og presser hvert eneste logoprint for hånd. Og det er utallige dyktige hender som presist syr sammen alle stoffbitene til et helt plagg.

For ullfleecejakka vår, som vi så i produksjon, er sytiden alene 80 minutter. I tillegg kommer det en rekke andre operasjoner for å lage et fullverdig produkt, som strikking av stoffet, farging og kutting. Selve kuttingen, eller laserskjæringen som det faktisk er, er et eksempel på en oppgave som gjøres helt og holdent av en maskin, når maskinen er stilt inn etter mønsteret og stoffet er lagt perfekt på kuttebordet. Men i etterkant av kuttingen er det en person som tar opp hver eneste del som er ferdig kuttet for å sjekke at det ser riktig ut. Det slo meg hvor utrolig ignorant jeg selv har vært til alle disse prosessene når jeg har shoppet og brukt klær gjennom livet.

Skal vi fortsette å kunne kle oss i gode klesplagg produsert i Europa, må vi også anerkjenne tekstilproduksjon som et viktig og godt yrke. Tekstilindustrien gir arbeid til 75 millioner mennesker, altså 1 % av jordens befolkning. De fleste er underbetalte kvinner i Asia. Europeisk arbeidskraft får mer anstendige lønninger. Det påvirker selvsagt prisen på plaggene. På fabrikken bet jeg meg samtidig raskt merke i at snittalderen blant de ansatte er høy. Unge litauere vil bli YouTubere og influensere – jobben ved ei symaskin er ikke lenger attraktiv. Litauen henter nå arbeidskraft fra andre europeiske land som Ukraina og Romania, men også fra Asia. Dette er åpenbart ikke uproblematisk, både på grunn av språkbarrierer og kulturforskjeller, men også fordi de har ulik oppfatning av hva god kvalitet er. Personlig blir jeg bekymret for hva dette gjør med mulighetene for tekstilproduksjon i Europa noen år frem i tid.

Det krever vanvittig mye innsats og dedikasjon for at du og jeg skal kunne gå rundt med klær som ser bra ut, som er digg å ha på og som holder seg bra dag etter dag. Hver tråd, hver søm og hvert trykk representerer utallige timer med håndverk og kjærlighet til detaljene. Dette besøket er for meg en oppvekker og påminnelse om å behandle klærne jeg har i skapet mitt med enda mer respekt, og en grundig forståelse for det enestående arbeidet som gjøres bak kulissene i tekstilindustrien.