Jeg hørte en gang en anerkjent parterapeut snakke om en tidligere måte å arrangere en landsby på, og hvordan det ga parforhold flere bein å stå på. Om partneren ikke var hjemme hadde man andre å ha sosial omgang med. Om man trengte barnepass; nabo. Kornet måtte høstes; dugnad. Veggen råtnet; nabolaget kommer og hjelper til.

Går ikke forholdet på skinner, så har man i denne modellen likevel flere sosiale, praktiske og relasjonelle bånd til andre i sitt nærmiljø, og man blir dermed mindre sosialt sårbar.

Fra amerikansk parterapi til mitt eget liv; jeg bor i en vinterkald hytte i skogen, en halvtime utenfor Oslo. I hagen står et minihus der et vennepar bor. Jeg prøver å stable en, om enn så lenge, litt vaklende landsby på beina. Et samarbeid om du vil, eller en storfamilie. Jeg kjøpte stedet med en venninne, for å skape den økonomiske muligheten til å bo. Vi fikk muligheten til å bo, men først og fremst muligheten til å samarbeide. Det første året hadde ikke hun og kjæresten do, så de fleste gangene de kom opp til meg, visste jeg hva det gikk i. Intimt og hverdagslig dobesøk, small talk og trivielle tjenester.

Vi har øvd på å sameksistere, øvd på deling. Vi har bestilt ved fra den lokale bonden og arrangert vedstablingsdugnader. Vi har delt på strømregninger og kommunale avgifter, og alt har vært en stor gi og ta, for det blir aldri helt på krona. Jeg tror vi har fått det igjen i felles bålpanne og bål i høstnettene, fellesmiddager og kjøring til toget når det trengs mest.

Å skape en delingskultur utenfor kjernefamilien tror jeg er en øvelse som vil kunne åpne sosiale, økonomiske og kulturelle dører for mange. Og kanskje, om vi går inn de dørene, kan vi oppleve at sosial, økonomisk og kulturell kapital innimellom kan veksles inn i hverandre. Å fylle litt ekstra diesel på veien hjem kan man få tilbake i et kakestykke, og hjelp til å løfte de tunge vinduene naboen har henta på Finn for å bygge drivhus kan betale seg i tomater på slutten av sommeren.

Gjennom å skape et mer levende fellesskap rundt meg, har jeg klart å fjerne meg en smule fra eget behov om stadig å skaffe nytt. For jeg kan låne den rare hatten om jeg skal på hattefest. Og jeg kan låne en kantklipper. Og jeg kan bytte klær med venner. Da er det ikke så farlig om jeg ikke ser ut som forsiden på et magasin, for jeg hører hjemme et sted, og jeg er kanskje med på å skape en bevegelse vekk fra blindt forbruk, og mot noe som likner en nykultur tufta på deling og samarbeid.

En gang i oktober hadde jeg dugnad hjemme. Jeg hadde fått to store lass med ved, og ville i tillegg få med meg rester fra skogshogst i nærheten til neste års ved. Jeg har verken motorsag eller særlig store muskler, men jeg har venner – og dugnadsånd. Noen bar tømmer, noen stablet ved, noen kokte fårikål, og noen pyntet bordet. Ved å gi mat og tid til mine venner, fikk vi stablet både årets og neste års ved. Fordi vi er flere sammen, og fordi vi er sterkere sammen.

Vi avsluttet dagen med å skyte på blink med sprettert. Der må jeg øve mer. Men delingsmuskelen, den begynner å bli ganske sterk.